I begynnelsen var det ensomt å være radioamatør i Gudbrandsdalen. Riktignok var det noe aktivitet nede på Lillehammer, men som kjent er Lillehammer svært avsides i forhold til Dombås, så det ble bare med noen HF-kontakter, og ellers satt vi der på hver vår tue.
Det faglige forum var sterkt savnet. Noen å diskutere problemer med fantes ikke i nærheten, og det ble ofte til at det første jeg leste i «Amatørradio» var listen fra TD over nye radioamatører og adresseforandringer, i håp om at det skulle dukke opp en eller annen i nærmiljøet.
Omsider fanget blikket det faktum at Vinstra befant seg i listen over adresseforandringer. Det viste seg at en viss LA3TR hadde flyttet til nytt QTH, og håpet steg. Videre blading i samme tidsskrift åpenbarte imidlertid at den samme LA3TR under LA-ads averterte til salgs både HF- og VHF-utstyr. Det var jammen en fin en! Flytte til nytt QTH og så selge utstyret.
Slike karer hadde vi ikke stor nytte av!
Lite kunne jeg ane at den samme Thor-Ove i virkeligheten var en velholden mann med så mye radioutstyr at han egentlig måtte selge unna for å få plass i sitt nye QTH. Og jeg kunne heller ikke vite at han var en mann med initiativ og pågangsmot i den grad at han ikke bare satte seg til bak radioen og forbannet sin skjebne for at han var kommet til et sted med så få radioamatører at begrepet lokal QRM ikke engang sto på lista over Q-forkortelser.
Han grep resolutt til pennen, og like etter kunne vi lese en kunngjøring i dalens aviser om at han ønsket kontakt med aktive radioamatører og andre med radiointeresse i Gudbrandsdalen.
Tid og sted var bestemt, og vi som møtte opp var vel kanskje like spent som ham som hadde tillyst møtet. Det viste seg etter hvert at LA3TR hadde erfaring med gruppearbeid fra tidligere QTH-er, og at han gjerne ville dele erfaringene med oss «sidrumpa døler» som i pakt med vår natur gjerne hadde fortsatt til evig tid med å være oss selv nok! Kort fortalt: Vi ble enige om å starte gruppe i Gudbrandsdalen. Dalen var tydeligvis ikke så lang som tidligere. Det gikk an å samles når en hadde felles interesser.
Formalitetene ble ordnet. Lillehammergruppen anså oss ikke som noen farlig konkurrent, og hadde følgelig ingen innsigelser, og Ligaen så nok gjerne at det ble sådd i tidligere upløyd mark. Det tok derfor ikke synderlig lang tid før Gudbrandsdalsgruppen av NRRL var et faktum.
På det første, innledende møte den 30. August 1977 med 8 frammøtte, gikk det ikke mer enn et par måneder før gruppen var godkjent. Da var styre og lover allerede i orden, så vi kunne kjøre på for fullt med det samme. Gruppelokale hadde vi fått i E-verksbygget på Vinstra, og alle ble oppfordret til å gjøre en innsats for å få med flere i gruppen.
Møtene ble holdt på forskjellige steder, selv om vi hadde lokale på Vinstra. Dalen er som kjent lang, og det ble tatt hensyn til at ikke de samme skulle være nødt til å kjøre like langt hver gang. Ofte hadde vi møtene hjemme hos en eller annen av gruppens medlemmer for å få noe variasjon i kjørelengdene. Tidlig kom «Teknisk kvarter» som fast innslag på møtene. Det var oftest LA8WG som sørget for dette populære innslaget.
Ellers var økonomien et stadig tema på møtene. Forskjellige ideer ble framsatt, og vi endte opp med kakelotterier som en brukbar løsning. Våre YL’s og XYL’s svingte opp med lekre kaker, og det ble ganske bra med kroner i kassa. Men så gikk det inflasjon i kakelotterier. Enhver forening skulle holde kakelotteri, og omsetningen gikk tregere. Vi endte nærmest det motsatte, nemlig søppelplukking langs offentlige veier. Statens veivesen betaler bra for å få andre til å fjerne søppelet langs veggrøfter og rasteplasser, og vi får penger i kassa og sosialt samvær på kjøpet.
Sambandsoppdrag har også gitt penger i kassa. Vi kom tidlig med som støttespillere for Jotunheimens Hundekjørerlag ved deres «Jotunheimløp» med start og innkomst på Bessheim ved Øvre Sjodalsvatnet. Laget hadde tidligere basert sitt samband på PR-utstyr, men var ikke synderlig begeistret for rekkevidde og sikkerhet.
Det gikk bra når postene ikke var lengre fra hverandre enn at de kunne rope og be motstasjonen om å lytte. Vi kjørte 2-m FM, med 80-m SSB som samband mellom Bessheim og overnattingsplassen på Flekkmoen innafor Skåbu. Om kvelden når løperne var kommet vel fram til overnatting, og alle meldinger var formidlet var det fristende å prøve HF-en fra tidligere uprøvd QTH. Vi prøvde oss med CQ på 80-m CW, og fikk da også kontakter. Som oftest ble vi bedt om å repetere QTH noen ganger. Prøv selv hvordan Bessheim høres ut på CW!
Senere gikk vi over til bare 2-m FM, og sambandet var så godt at løspssekretæren kunne sitte og skrive meldingene rett ned, og vi slapp et mellomledd. Etter hvert fikk vi også assistanse fra Gjøvikgruppen med packet-utstyr, og resultatet ble at vi hadde utprintet resultatliste og startliste for andre dag lenge før sekretariatet hadde fått startet PC-en. Det ble sagt at det var bare bikkjene som manglet før Gudbrandsdalsgruppen kunne ha kjørt hele hundeløpet uavhengig av andre. Dessverre er også «Jotunheimløpet» en saga blott. Manglende interesse og sviktende økonomi i hundekjørermiljøet har som så mange andre steder ført til innskrenkinger.
Den store styrkeprøven på sykkel fra Trondheim til Oslo har også skaffet oss sambandsoppdrag. Dette er en langdryg affære, så det hendte visst at enkelte operatører på radioen fikk temmelig lange vakter. Her kjørte vi på 80-m, men etter at alle og enhver har skaffet seg mobiltelefon så er vi blitt overflødige her også.
Av andre sambandsoppdrag har det vært noen skirenn og andre typer av hundeløp, men dette har også dabbet av. Det er synd, for vi har hatt mye moro på sambandsoppdragene. Vi har fått prøvd både materiell og mannskap, og vi har vist at vi kan være til nytte, at vi ikke bare sitter på baken og skravler med likesinnede og isolerer oss fra det øvrige samfunnet.
Det ble tidlig klart at rekrutteringen til gruppen ikke kom av seg selv. Aktiv PR med løter om kurs ga respons. Det ble kjørt kurs i Friundervisningens regi, og det førte til et par nye signaturer. Imidlertid var som regel deltakerantallet for lavt til at Friundervisningen ville godkjenne det, så vi har kjørt kurs i egen regi. LA6WDA har lagt opp et suverent morsekurs, hvor det blant annet benyttes kassetter slik at kandidatene kan trene mest mulig hjemme mellom de faste kurskveldene. Flere av medlemmene har stilt opp som morse- eller teorilærere, og det har vært et jevnt tilsig av nye signaturer.
Det sier kanskje litt om interessen når det nevnes at nåværende LA9NIA Per kjørte 220km tur/retur for å være med på kurs. Her må også skytes inn at det var etter påtrykk fra sin XYL at per gjorde denne maratoninnsatsen. Hun tok arbeidet hjemme på garden på kurskveldene for at Per kunne reise fra Bjorli til Otta for å delta på kurs. Vera fortjener, til like med andre YL’s/XYL’s en stor honnør!
Gruppen har et stort geografisk nedslagsfelt. Bjorli er nevnt som en yttergrense, og Gausdal i sør strekker ut distansene og gir lange kjørelengder på møtedagene. For øvrig har vi gode, trofaste støttemedlemmer utenfor dette området. Det hender jammen at vi har besøk fra så vel Oslo som Åndalsnes av registrerte medlemmer. Fra VE-land har vi også hatt besøk av gruppemedlemmer, så spennvidden er det ingen ting å si på.
Møtestedene har som nevnt variert. Etter oppstarten i E-verksbygget på Vinstra har vi vært innom et kommunalt bygg på Vinstra. Vi har fristet tilværelsen sammen med speiderne på en nedlagt, huskald skole på vinstra, og vi har til og med vært huseiere en periode.
Vi ga inn anbud på ei utrangert hjulbrakke hos Vegvesenet, fikk tilslaget, og fikk ordnet oss med tomt og strøm hos en velvillig gardbruker på Selsverket. Fra dette QTH har det til og med vært kjørt test, så da fikk gruppesignaturen luftet seg litt.
Gruppen vokste veldig på denne tiden, så hjulbrakka ble fort for liten. Det var ikke alltid det passet å sitte på vedovnen for å slippe å stå en hel møtekveld, så vi fikk lykkeligvis solgt hjulbrakka og flyttet på kafé.
Her holdt vi mange møter, inntil prisstigningen på husleia raskt førte oss over på gamlehjemmet.
Ja, det er riktig! Møtestedet nå er «Selsro» aldershjem, og der har vi det fint. Ikke noe bråk på gamlehjemmet, og vi har avtale om at det skal finnes kaffe og et kakestykke for en billig penge, slik at det blir litt i livet også.
I tillegg har vi skaffet oss et kjempefint radio-QTH. Telenor avviklet en basestasjon for OLT, og vi fikk overta så vel stasjonsbygning som antennemast.
Bygningen er som en kiosk å regne for, men isolert og oppvarmet, og gir plass til et par mann hvis det ikke skal være med for mye radioutstyr. Masta er høy og solid, og det er planer om å plassere en beam på toppen. Foreløpig har masta bare vært benyttet til oppheng for sloopere, men det har etter sigende virket svært så bra.
I et slikt tilbakeblikk kommer vi ikke utenom LA7GR. Repeateren er vel det objektet som gjennom flere år har gitt oss mest gleder og bekymringer. LA7GR har fått sin historie på trykk tidligere, og av hensyn til godt samarbeid og vennskap med en viss gruppe øst for Mjøsa, skal jeg ikke rippe opp i den spennende oppstartfasen for Gudbrandsadalsrepeateren, men mye svette og tårer rente før Storno-epoken var over.
Da et senere NERA-sett ble plassert på Jetta, trodde vi at alle sorger var slukket, men etter hvert som det økte på med radioinstallasjoner i hele frekvensspekteret fikk vi sannelig nok å slite med der også. Etter hvert ble blokkeringsproblemene så store at vi skrinla hele det gamle opplegget og satte LA1BR på saken.
Repeateren eksisterer fortsatt, og gir fortsatt ut signal på 145.725 MHz, men den har fått assistanse av flere linjære transpondere som tar imot på 145.125 og sender videre til 70-cm mottaker på repeater.
Dette er nærmest for et pilotprosjekt å regne, og det har vel sine barnesykdommer og innkjøringsproblemer, men vi håper etter hvert at det skal bli mulig å få skikkelig repeaterdekning gjennom det meste av den krokete Gudbrandsdalen.
På pakkesiden kommer vi vel også etter sånn pø om pø. Det arbeides med løsninger, hvor vi samarbeider med gruppene rundt Mjøsa i et prosjekt som heter «Samband Mjøsa», og «det munar då jamt, ja det munar. Så det jamvel er hugnad å sjå», som dikteren sa. Men han hadde ikke de geografiske problemene i Gudbrandsdalen å stri med, og ikke hadde han vel særlig innsikt i bølgeutbredelse på VHF/UHF heller.
Samarbeider med nabogruppene går fint. De fire gruppene som naturlig og geografisk passer sammen, har i lengre tid kjørt på et samarbeide som blant annet gjør at vi har to fellesmøter hvert år. Vi prøver å legge opp til et variert program på møtene, og diskusjonen går ofte heftig.
Med Hamargruppen har vi lenge hatt et spesielt samarbeid. Jeg tenker ikke nå på den omtalte repeateren som vi overtok, men kanskje var det som plaster på såret at vi tidlig ble invitert til Hamargruppens årsfest som lenge gikk under betegnelsen «Pellefesten» i og med at festen ble holdt på Pellestova. Tilsiget fra Gudbrandsdalsgruppen har ofte vært stort, og vi har i sannhet hatt mange hyggelige fester sammen med folket fra de brede bygder ved Mjøsa.
Nå vi nå med delvis forbløffelse konstaterer at gruppen har eksistert i tjue år, og med glede ser at medlemstallet og aktiviteten øker, må vi bare håpe på en trygg framtid for vår kjære hobby.
Ulvene glefser etter våre frekvensområder, og forskjellige «myndigheter» prøver å sette kjepper i hjulene på forskjellig vis.
Men jeg vi fortsatt være så stor optimist at jeg tror det alltid vil være plass for personer som liker å eksperimentere og utforske radiobølgenes uransakelige veier, og at ikke alt blir så kommersielt at det ikke finnes plass til den eksperimenterende radioamatør, som våre danske venner kaller seg.
Og la oss bevare den gode ånd og det gode kameratskap som alltid har særpreget radioamatørene. La gå at vi har våre særinteresser innenfor hobbyen, at vi gjerne småerter hverandre og påstår at CW-tilhengerne bare hakker opp bærebølger som kunne vært brukt til noe annet, og at SSB-folket splatrer utover hele båndet og tar plassen fra skikkelige radioamatører som sverger til «the noble art of radio communication».
Uansett! Vi må holde sammen, og vise at vi har noe å fare med. Enkeltmedlemmer, grupper og Hovedstyre i ligaen. Vi har jo samme interesse, så la oss for all del trekke lasset sammen. Drar vi til hver vår kant, så kommer det helt sikkert noen som med glede hjelper til å dra i feil retning. Og mister vi rettigheter og frekvensområder fordi vi ikke passer på, og ikke bruker de frekvensene vi har til rådighet, så har vi kun oss selv å takke for det.
Fortalt av LA2OG Per Hjelløkken!